Til moromannen, til skøyeren med kraftige føringer til film og politikk. Skjønt det er historie det nå. Om han lo da han ble født, Lars (Lasse) Pedersen (34) sier historien lite om. Men siden den gang har det i alle fall gått mye i latter, «lått å løye», ablegøyer, musikk - og for all del – film og politikk, samt litt av hvert annet. Musikkinteressen begynte å gjøre seg gjeldende alt i barndommen. Unge Pedersen var vel ikke stort mer enn en middels belg av størrelse, eller ikke så mye mer enn på høyde med trekkspillet før han begynte å dra musikk med liv og vellyst. Inspirert som han var av sin far.

Sevlandsvik
Pedersen vokste opp i Sevlandsvik, sammen med mor, far, søster og bror. I mye av oppveksten hang han etter faren, som var lastebilsjåfør med opprykk. Det vil si at han drev med både frukt- og fiskehandel. Solgte fisk i Hardanger, fylte opp med frukt og grønnsaker, og solgte så dette på hjemmebane. En luring, han far. Og så sant muligheten bød seg var yngstesønnen Lasse med. Ja, om han så måtte skofte skolen for å bistå faren så gjorde ikke det noe.
Oppveksten besto ellers av mye lek. Særlig indianer og cowboy. Unge Pedersen var særlig god til å være cowboy, med spisskompetanse på skudd fra hoften og frilynte vrinsk.
Og så bygget de hytter, slik unge gutter gjorde. De gjorde alltid det, guttene før. Hytter med og uten innvendige trapper, men med enkle vinduer og utedo.

Elitehopper
Og så fisket de veldig. Bodde jo nærmest i taren, og var på nikk med både torsk og flyndre. Fotball derimot, skygget han helt unna. det fristet bare ikke. Men kom igjen på ski og på skøyter, det var noe som pirret mer. Hele vinteren til endes var det å tre på seg vinterutstyret og dra seg bortover skiløypene i gjennomført diagonal. Hvis han ikke hoppet, da. Var nemlig veldig komfortabel også i luften. Persen var på 11-12 meter, en hopplengde som var mer enn akseptabel på den tiden. Brukte en låvedør som hopp, husker han.
- Jeg var vel du du kan kalle en elitehopper, kommer det ubeskjedent. Særlig dårligere skal han etter eget utsagn heller ikke ha vært med skøytestål under bena. To armer på ryggen, tre kjappe indre og her kommer Pedersen.
Men på skolen likte han seg som antydet ikke. Skriving var okei, så lenge han selv fikk bestemme rettskrivingen. Det var innholdet som var viktig, ikke hvordan de enkelte ord var skrevet. Ja, han går fremdeles for de t konseptet. Ellers var det friminuttet som betydde mest i skoletiden. Ferdig med folkeskolen på Sevland, var framhaldsskolen på Vea neste. Det gikk på et vis, det også.

Utgarden
Til tross for at han mistrivdes på skolebenken gikk det ikke likere til enn at han havnet på enda en, på Utgarden Folkehøgskule på Eide ved Kopervik. Og her fikk han virkelig et annet syn på det med skole. Gjennom to vidunderlige, nærmest ubeskrivelige skoleår. Her lærte han seg selvstendighet, ja han lærte seg så pass som livet. Fikk mye på plass på Utgarden. Struktur, vett og forstand, alminnelig folkeskikk, de greiene der. Pedersen kom virkelig styrket utav årene på Eide. Ja, han har fremdeles gode kontakter der i garden. Gjerne også oppdrag.

Ville bli sjømann
Men nå var han blitt hele 18 år, og sto på terskelen til voksenlivet. Sjømann, tenkte han, det ville han bli. Ja, virkelig. Han så jo hvordan disse tøffe guttene som hadde vært ute i verden med oppbrettede ermer og spyttet i sjøvann dominertte miljøet når de kom hjem. Det tøffeste gangelag, blanke klokker og Camel-sigaretter, mye penger, for ikke å snakke om skjorter fra Østen. Jo, sjømann vile han bli. Eller kanskje scallopfisker over i Amerika, det var nå en form for sjøliv, det også. Men det syntes ikke faren. Og da ble det slik. Ikke at faren var noen tyrann, men han var bestemt – men likevel mild. For all del.
Av en eller annen særdeles merkverdig grunn ble det i stedet mer skolegang. Nå ved Sverre Skiens handelsskole i Kopervik. Men dette året med kredit og debet, minus og pluss, utgifter til innteksts erverv og sånt endret ikke unge Pedersens syn på skolen.

Bak rattet
Pedersen havnet bak rattet, som salgssjåfør hos en grossist i frukt og grønt, i Haugesund. Et års tid senere hoppet han over til grossist Aursland, som drev det stort i kaffe. Tøffet rundt i en Wartbürg – en to-takter. Minne for livet, det der. En to-takter, du verden. Pedersen flirer åpenlyst. Ikke glemmer han den, men ei heller sjefen, Jone. En helt fantastisk og kjekk arbeidsgiver og person. (Pedersen legger ut). Dog, det gikk likevel en vei videre, i Pedersens tilfelle til NSB. Kjørte både buss og alle mulige slags større biler. Over alt, også over fjellet, over fjellet. Haukeli var definitivt noe annet den gangen. - Ja, det var mange ganger som et lotteri å kjøre over Haukeli. Og bena skalv som aspelauv, minnes han. Men det var nå slik det var, og greit gikk det tross skjelvedne ben og bartte stup. I seks-syv år, før han ga seg i NSB og ble kompanjong med storebror, som hadde tatt over farens bil. En far som var blitt syk, og som faktisk døde, kun 63 år gammel. Til gjengjeld ble moren hele 95 år.
Han og broren kjørte over alt, land og strand, sågar utland. Pedersen har alltid likt å farte, så det var bare som det skulle være. Et ratt, noen hjul, og Pedersen trillet hvor som helst det skulle være.

Liv Judith
Nå kjørte han ikke kun bil eller lå hjemme på Sevland eller Åkra og dro seg. Var selvsagt også ute på livet. Var for øvrig blant de få unge som hadde egen bil på den tiden, og det kom ham naturlig nok til gode. Som den gangen han var på søndagsdansen på Folkets Hus i Kopervik. Han vet ikke om han var så overvettes imponenerende på dansegulvet, men han hadde bil. Og det var noe som veide tungt. Uansett, det var her, denne søndagskvelden han traff sin tilkommende, Liv Judith fra Åkra. Fra det ene til det andre, det endte med giftermål sent 60-tall. Og de bosatte seg på Åkra. Ekteskapet ga dem to gutter. I hans andre ekteskap ble det ytterligere en gutt og en jente. Totalt antall barnebarn er på syv, det åttende er på vei. Men livet var så langt fra kun en dans på roser. Fru Liv Judith fikk hjerneblødning, og døde tidlig i 1978.
Et forferdelig slag for Pedersen, men livet måtte jo gå videre.

Senterleder
Om ikke alt er kronologisk korrekt, så begynte han i alle fall ved Hystad Mekaniske på Bygnes. Kjørte krane. Før han rimelig kort tid etter fikk det for seg at han skulle prøve seg som butikksjef – av alle ting. I alle fall, Åkra Elektriske søkte en slik, og fikk blant annet søknad fra Pedersen.
- Og merkelig nok fikk jeg jobben. Han er fremdeles i undring over den. Og nå var han på glid. Så da Futurasenteret på Åkra skulle ha sin sentereleder, gikk det ikke likere til enn at det ble Pedersen, 1986. Vi hopper vidløftig frem seks-syv år. Pedersen har ratt og reiser i blodet. Hvilket endte med at han og en kompis, Magnus Kalstø opprettet sin egen turavdeling, ved NSB.

Kinosjef
En jobb som vel må sies å ha vært midt i blinken. I tillegg til kjøring og opplevelser fikk han også ut noe av all gjøglingen han i alle år har båret i seg. 3 Busserulls, vet dere. Han var jo sånn omtrent med i den opprinnelige besetningen, og er moromann av natur. Full fart i bussen, trøkk, trekkspill, dansk natur, kirksebærvin, god mat og «en lille». Det var turer å minnes, det. Nå ble ikke Pedersen værende her heller i det uendelige. Det hadde seg nemlig slik at lederen i kinostyret ringte. Om Pedersen kunne tenkee seg å tre støttende til i en periode. Som kinosjef, konstituert sådan. Det kunne den samme Pedersen, og et år senere fikk han jobben på permanent basis, i 1993. Og kinosjef var han, helt frem til 1. august i år.

Fru Halldis
Nå putrer han rundt i båten ved tid og anledning, sammen med fru Halldis, for øvrig fra Sevland. Hun elsker sjø- og båtliv hun også, noe som gjør det særdeles godt å kunne kaste loss. Retning Bokn, Ryfylke, der idyll finnes, og det er det mye av. Idyll, kos og moro. Og fiske. Joda, det går virkelig veien. Sjøveien. Trekkspill, båt og krabbe, det gode liv.

Stradivarius
Nevnte såvidt unge Pedersens forhold til trekkspillet alt i ung alder. Det var faren som var inspiratoren. Han var nemlig engasjert i mer enn frukt, grønt og fisk. På fritiden var han nemlig lekpredikant og var i den anledning rundt på diverse bedehus omkring på øya. Det var da også nok av dem. Og med med seg hadde faren en sag som han spilte på, en Stradivarius. Joda, en spillesag. Og lille Lasse var ofte med, og sugde til seg. Det førte videre til at han selv også etterhvert begynte å opptre, på skolen, der de ville høre ham. Og ville de ikke, ja så skulle de. Han utvidet suksessivt repertoaret til også å omfatte piano. Spilte helt vilt, som han sier det. Og uten noter. Hva skulle han vel med dem?

3 Busserulls
Og slik gikk tiden. Pedersen spilte vilt og tidvis kanskje sågar virtuost. Og så hadde han en nabo ved navn Oddvar Andreassen. En busserull. De var nemlig så vidt i gang med sitt elleville ensemble. Og de det var Andreassen, Karl Magnus Sjøen, samt Sverre Jensen. Sistnevnte døde imidlertid i en bilulykke, slik at trioen med ett ble redusert til to. Men i etterkant ble det vedtatt og bestemt at det skulle blåses nytt liv i 3 Busserulls. Og så ble gjort, med Pedersen som tredjemann. Andreassen, Sjøen og Pedersen fikk ganske kjapt sjansen til å vise seg frem i fjernsynet. «Ferske fjes» var det et program som het. De tre busserullene vant delfinalen i Stavanger, var således de beste ferske fjesene i hele Rogaland – og Oslo neste. Utrolig bra respons også der.

Rovdrift
Platekontrakt med Polygram og utgivelse av LP'en «Suddeliduttandei». Samt turneer over store deler av det ganske land. En fantastisk, nærmest ubeskrivelig tid. Men samtidig rovdrift på en kropp og sjel. Om det var suttandidullideieiei og slikt aldri så mye, så måtte det ta sin ende et sted. Med jobb i tillegg til det kjøret som fulgte med 3 Busserulls var det umulig å holde det gående. Dessuten døde jo kona – hvilket naturlig nok gjorde det umulig å fortsette.
Men etterhvert som han kom seg til hektene igjen begynte han så smått å styre på for egen maskin – nærmere bestemt med de velkjente karmøyrevyene.
Det ble med årene også inngått nye ekteskap. Det neste resulterte i en jente og en gutt. Jenta ser for øvrig ut til å ha fått med seg noen av farens revygener. Som ivrig medlem av jentegruppa «Svigermors mareritt».

Med telt
Selv om livet har vært mer enn to skritt på tå, har han nå likevel ført et rimelig alminnelig familieliv. I alle fall i den forstand at det har blitt slike ferieturer, slike alle trauste, norske lønnsmottakere foretok seg en periode. Da det var om å gjøre å trø familien inn i bilen med skoskei, med telt, stenger og alt – og så drønne avgårde rundt i fedrelandet. Det gjorde også Pedersens til gagns. Sørlandet, Kyrping, Tyskland, Danmark – ikke minst Danmark.
- Jeg blir i godt humør bare jeg ser Danmark jeg, kvitrer Pedersen. Det er danskene selv, det er det flate landskapet, det er helheten, totalen.
De siste årene har det forresten blitt mer og mer Spania. Det duger virkelig det også.

Venstre
Mange vil også huske Pedersen for hans politiske engasjement. Som for så mange andre begynte det også for ham med en ganske liten forespørsel en svært så uskuldig en, en fra Venstre. De sier alltid så. Mjooo, under veldig sterk tvil kunne han nå stå på listen, men kun laaangt nede. Det endte med kommunestyret ved første valg, det. Og siden ble han værende – i hele 24 år.
- Jeg ble bitt av basillen, forklarer han. Når han ser tilbake på tiden i politikken ser han en vesntlig endring, en han ikke liker. Det har endret seg til det verre, er hans enkle påstand. Det er på mange måter blitt mer som en eliteklubb, der formannskapet styrer hele ståket, og kommunestyret bare nikker og nikker og nikker. Javel herre. - Bredden og spensten i politikken er blitt borte med årene. Det er Pedersens krystallklare mening.
Men han hadde selvsagt ikke blitt værende i så mange år, uten at han hadde utbytte av det, understreker han.

Rotary
Gudene vet hvordan fyren har fått det til, men parallelt med kino, politikk , familie og annet har han de siste fem årene også vært takknemlig og frydefullt medlem av Rotary. En klubb, eller losje han tidligere fnøs vilt og uhemmet av. Rotary - snobbeklubben, fiffen, de fornemmes sandkasse, høy nese og bratt nakke. Det var Rotary – i Pedersens hode. Men du verden hvor feil det går an å ta. Han fikk en forespørsel, gikk av ren nysgjerrighet, kikket - og ble imponert. Siden har han vært det, skjønt nå er han selv en del av «familien». Møte hver tirsdag, der de diskuterer hva de kan bidra med til fellesskapet. Det er den slags det handler om, finne gode saker å jobbe og kjempe for. Ren idealisme, uegennyttig virksomhet. Reiser gjør de også, og det gjør jo ingen ting. Besøker vennskapsklubber like gjerne i Sør-Afrika som i Skottland eller omvendt. Ikke alle har vært over alt, men mulighetene ligger jo der. Det er forresten bare menn i Rotary – så langt. Og ingen aldersgrense.

- Huslig?
Neimen heisann, der er fru Halldis også. Hun har drevet og vaket diskret i området, men gir seg nå til kjenne. Hun blåser formelig. Nei du, den karen der er ikke mye huslig. Han er en slarv, intet mindre. Flink med seg selv og sin egen hygiene, den skal han ha. Men bevare oss for resten. Han støvsugde visst en gang, sannsynligvis i villrede og uten mål og mening. Men ellers så er han en kjernekar, snill og kjekk, lun og blid. En raus person. Fruen glatter over. Og en som kan sitte oppe i timesvis om nettene, og bare sitte der. Trenger ikke ha noe glass i hånda, for all del. Neida, han bare sitter der og nyter utsikten oglivet for øvrig. Og så er han et realt B-menneske, en som sliter med å få lagt seg. Alt dette ifølge fruen, men han nikker, og er med på hennes beskrivelse og vurdering.

- Hva med TV?
- Det blir nok for mye, vedgår han. Alt for mye, ifølge fru Halldis. (Jada, hun holder koken). Men han føler seg litt urettferdig bedømt der. For det er nå helst nyheter han ser, så da burde han tilgodeses - synes han. Ser alt han kommer over av nyheter, norsk og utenlandsk. Filmer, derimot har han faktisk ikke tålmodighet til å se. Har sikkert fått kvoten som kinosjef. For øvrig er han heller ikke snau når det gjelder aviser. Leser og leser nyheter til øyenene blir både store og våte. Men det er ikke fjernsyn, så da er det lov, det er legitimt.
Som den moromannen han er skulle man tro at han saumfarer fjernsynet for gode, saftige komedier, men nei. Nå har han riktignok lett for å le. Gi ham en god replikk, en mimikk, så spretter latterdøra opp, den. Men noen veldig «forbuker» av de mange morsomme menneskene der ute, det er han ikke. Liker ellers en god og frodig historie, men det vulgære holder han seg klar. Ser ikke den store komikken i truser og rumper. Da må de i tilfelle være svært så spesielle.

Roman
Nå, når han er blitt en del av AFP-konseptet har han følgelig fått frigitt mye tid. Så nå håper han det skal bli anledning til å få tatt opp igjen skrivingen. Har nemlig skrevet og slitt i en årrekke og de ligger i skuffer og skap, den ene novellen eller fortellingen etter den andre. Men ikke nok med det – Pedersen har også planer om å få fart på romanen han har gått svanger med i årevis, og også begynt så smått å jobbe med. Den skal handle om bedehusmiljøet på Vestlandet. En salig blanding av Janteloven og dommedagsprofetier, dobbeltmoral.
- Her er det nok å gripe fatt i, så dette har jeg lyst til å skildre, sier en tydelig lysten og motivert Pedersen.
Og kanskje får han også mer tid til barnebarna nå. Det hadde også vært noe.

For øvrig; Pedersen mottok i 1991 Karmøy kommunes Kulturpris, for sine mangeårige opptredener, oppsetninger og deltakelse i mange revyer. Året etter, i -92 fikk han Skudenes & Aakra Sparebanks honnørpris, «Karmøyfiskaren» - for positiv markedsføring av Karmøy. Og videre ble han av filmbyråene i Norge kåret til «Årets kinosjef i Norge 2002». Samt overrakt KS-medalje og diplom i fjor, for «..mangeårig samfunnsgavnlig arbeid i forbindelse med politikken».
Sånn.