Han var «Myragutt», Røeggen. Med oppvekst i og rundt Lebakken. Mye myrlendt terreng der, i Flotmyrbanens nærhet. Nærheten til stadion var også rimelig total - ute at dét verken preget eller plaget ham. Men fotball spilte gjengen i myra, også unge Røeggen. Måtte jo være med. Det var faktisk løkkefotball dagen lang. Minnes spesielt første fotballkampen under krigen, som seksåring, mot tyskerne - på marken bak Revehallen. Harmløst.

Djerv 1919 og kålrabi
I det store og hele gikk oppveksten rolig og fredelig for seg, med vanlige guttestreker og leker. Røeggen fikk seg forresten også noen kamper for Djerv 1919, frem til og med guttelaget. En midtbanesliter. Før det en dag sa stopp. De skulle spille kamp på Torvastad. Været var av det gufne slaget, vind og regn. Men Djervane reiste, naturligvis. For hjemmelagets spillere derimot, ble det visst for tøft. De dukket i alle fall aldri opp. Men er man på tur osv, har gjengen fra by’n tydeligvis tenkt. Så, i stedet for kamp ga byrampen seg nærmeste åkeren i vold. De stjal kålrabi, rett og slett. Men bønder leker man ikke med. Så de fikk ham etter seg. Vel, vel, så ble det nå litt trening i alle fall da, slik at turen ut på landet ikke var helt fånyttes. Denne hendelsen har utløst et eller annet hos Røeggen. For, i stedet for å bruke kålrabitoktet til motivering for videre satsing på fotball, la han likegodt fotballskoene på hylla. Med umiddelbar virkning.

Sørhauggaten og Landmannstorget
Familien flyttet etterhvert til Sørhauggaten, like ved Landmannstorget. En familie som i tillegg besto av far, mor en yngre søster og en yngre bror. Folk som har levd en stund vil huske broren Nils som en av håndballklubben Rivals store spillere. Ved Landmannstorget var det et yrende liv. Musikk og stor stemning sent og tidlig. Blant dem som fikk opp temperaturen på torget var datidens ultimate hurragutter, Haugargjengen. Som, når de ikke trillet ball ofte sang, spilte og underholdt. Familien ble ikke boende i Sørhauggaten i det uendelige. De flyttet sørover, til nye «Korea», nærmere bestemt Skudenesgaten.

Trekkspill
Men det var i miljøet rundt Landmannstorget Røeggen ble hektet på musikk, særlig på trekkspill. Han og to kamerater dannet så smått sitt eget lille band. Og siden så han seg ikke tilbake. Den ene konstellasjonen avløste den andre. Ungguttene spilte til dans og begeistring over alt. Ikke mer enn 15-16 år gamle, men gode som gull. Med årene ble det også spillejobber langt utenfor egen andedam. Nedover til Sørlandet, nordover til Stord og innover til Kvinnherad. Videre var de engasjerte hver søndag i Rød- og Blåsalen på Festiviteten. Og på Bellevue, ofte sammen med datidens store rockestjerne, Jan Høiland. Røeggen minnes spesielt godt den første spillejobben de hadde på Stord. Der de fikk 50 kroner hver. En grei sum det, etter datidens takster. Men de måtte jo fikse transporten selv. Og det kunne være en tøff øvelse. Ikke bare var veienes beskaffenhet så som så den gangen. Grus, hull, ferist, grus, hull ferist.... Hvis de ikke valgte nattruten. Venting, venting, med ankomst Indre kai i Haugesund neste morgen. Men de var unge og spretne - og så lyst på det meste. Det var moro.

Tonica
Deltakende i mye av det Røeggen - og en del andre var med på opp gjennom årene, var Harry Kallevik, i forhold til revyer og liknende. Den kommende messegeneralen var alt den gangen general, en som trakk i trådene. Helst alle. Der Kallevik var, der skjedde det noe. Røeggen humrer ved tanken på denne fargeklatten. Det var forresten ikke kun rene spillejobber de tok. Røeggen og kompani ble også hentet inn til å spille i revyer. Mulig noen har hørt om Tonica. Det var foreningen for dansemusikere når det gjaldt den tidens musikk, tango, swing, vals osv. Men musikken fra 60-tallet forsvant, og ble erstattet med mer moderne toner. Tonica forsvant i kjølvannet av «modernismen», men helt dødt var ikke bandet. Da Røeggen trommet inn til sin egen 60-årsdag, ble det på ny fart i sakene. Det var støtet til en ny «æra». Nå går det helst i sekvenser rundt om på omsorgssentre. Med swingende låter fra 50-årene, og fra Ønskekonsertens favoritter ser vi at de eldre kvikner til, sier Røeggen. Som sammen med Ånen Lodden og en gruppe korveteraner og musikere fra Tonica, synes dette er givende. - Fantastisk givende og kjekt å få anledning til å være med på dette, sier han.

Svigerfars butikk
Etter giftermålet flyttet de for øvrig til Solvang, der jo Turid var fra. Det var jo også her ikke ukjente Magnus Hope holdt til, med sine biler, sin bensinstasjon og sitt verksted. Og etter en tid ble det arbeid hos svigerfar, der han ble værende og værende. Daglig leder i en årrekke, og pensjonist for en fire års tid siden. Men kjører selvsagt fremdeles Saab, som alltid før. Et hjerteinfarkt fremskyndet avgangen. Skjønt, helt har han likevel ikke sluppet taket. Opptrer ikke akkurat som syvende far i huset, men som en slags assosiert vaktmester og plenklipper. Bedriften holder for øvrig til på Kvala nå. Nå er det forresten sønnen, Magnus som sitter bak bedriftens ratt.
Giftermålet sto for øvrig i 1963, og har «generert» en sønn og en datter, samt tre barnebarn. Tre gutter, som alle spiller både fotball og musikk. Og bestefar er blant dem som synes at barnebarn er det beste man kan ha. Det er stort, det er kjekt, det er stas, det er givende.

Kvalvåg
Utenom den glødende musikkinteressen var Røeggen også ivrig med i IOGT i ungdommen, samt i miljøet rundt og på Kringsjå. En svært ivrig turgåer og friluftsentusiast. I tillegg var det et fruktbart musikkmiljø også i den gjengen. Så der fikk han i pose og sekk. De bar instrumentene med seg over alt. Ingen fjelltur uten musikk, var parolen. Ellers blir mye av fritiden brukt på landstedet i Kvalvåg ved Ålfjordens vestre bredd. Et landsted som har vært i familiens eie i en årrekke, og som er Røeggenfamiliens paradis. Fiske og avkobling og sosialt treffpunkt. Han er ikke så opptatt av å reise langt. De var på Kanariøyene i -65, det holdt det. En stor mølje med mennesker, det var alt. Ett unntak for Syden gjør han i forhold til de turene de har gjort til Italia. Å vandre innom små fiskerlandsbyer, utenfor allfarvei - det er saken. Han fikk vel også sin kvote av reiser tidligere. Da han var over mer og mindre hele kloden, i embeds medfør. Nei, det er Norge som er best i sin alminnelighet, Kvalvåg i særdelshet. Det er drømmeferien hans, landstedet ved Ålfjorden - da sammen med familien.

Lokalpatriot
- TV? Nyheter og sport, samt kulturprogrammer. Dessuten har han virkelig begynt å få sansen for TV Haugaland. Lokal-TV’en har en mengde gode programmer fra byen og distriktet, og gode programledere. Røeggen er i ett og alt svært opptatt av det som rører seg lokalt, det være seg nær sagt hva som helst. Han nevner spesielt det Vamp har fått til. Kvalitet, særegenhet og bred appell hånd i hånd. Røeggen er imponert. Også mange andre lokale musikere har vist at de holder høyt nivå. Mye takket være det flotte musikkmiljøet de har fått i stand, gjennom gode musikkskoler. - Det hadde ikke vi, selvlærte som vi var. Mens vi er inne på musikk; Røeggen har også sansen for jazz- og storbandmusikk. Den får han på Høvleriet, storband og Bytunet Antikvariske. Sildajazzen henger også høyt.
Også litterært er Røeggen godt forankret lokalt. Alle lokalhistorikerne er bra, og ikke minst Kolbein Falkeid. Få er klar over hvor stor Falkeid virkelig er, presiserer han ivrig.

Litt av hvert
Politisk er han blå, Høyre-blå. Har mer og mindre alltid avgitt sin stemme til dem. Men noen partiliste har han aldri stått på. Da var han ivrigere i bransjens fagforening. Røeggen var faktisk formann i bilbransjens lokalforening i en årrekke, i sin tid. I tillegg var han med og startet opplæringskontoret for bilbransjen, også det her lokalt. - Det er jeg litt stolt over å ha fått være med på, sier han. Røeggen var også med og stiftet den lokale avdelingen av St. Olavslosjen, for drøyt 30 år siden. De samles hver fjortende dag. I et alle tiders miljø. Totalt er de ca 80 staute menn i losjen.

Svinger opp
- Huslig? - Nå er jeg det. Etter at han fikk frigjort noe tid etter den formelle avgangen fra jobben styrer han mye av det som skjer på hjemmefronten, mens fru Turid er på jobb. Er rett og slett sjef på kjøkkenet, og svinger opp med middag i det daglige. Med ekstra fokus og kompetanse på fiskemat. Men - så har det seg slik at fru Turid ikke er på jobb i det uendelige. Sagt på annet vis; hun ankommer boligen i Haugaleitet under seansen mellom mann og journalist. Er ektemannen virkelig så god på middag som han hevder? Svaret kommer kontant; Han er god til hverdagsbruk, til hverdagsmat. Men når det kommer til skikkelig gourmetmat strekker han nok ikke helt til, korrigerer ektemaken. Men han er uansett god å ha, og en flink hjelper, skynder hun seg å tilføye.

Hammer og sag
I hagen er han av det gjennomsnittlige slaget. Klipper pliktskyldigst plenen. Tutler ellers i vei og tar de nødvendige tak. Men når det kommer til blomstene er det nok Turid som styrer. Vedlikehold derimot, er han kvass på. Røeggen simpelthen elsker å jobbe med hammer og sag. Han liker rett og slett å fikse ting, bygge og balere. Og har stadig noe på gang.