Uansett forstår vi at ”den lange valgkampen” allerede er i gang i abonnementsavisa, den gamle Venstreavisa som ikke lenger fotfølger venstrefolkene i lokalpolitikken, men som i økende grad har blitt en god markedsføringskanal for Høyre både på den lokale, regionale og nasjonale politiske arena. Mens mange lokalpolitikere med politikk som fritidsverv strever med å få synliggjort både seg selv og sitt politiske arbeid, er det fra tid til annen ikke måte på hva avisa klarer å få på trykk av personlig markedsføring av et spesielt partis ledende politikere. Vi vet hva de har til middag og hvilken tapet de har på veggene i stua. Ingen vet hvordan det ser ut i stua til Venstres Tore Nilsen, SV’s Gjertrud Kjellesvik eller Ap’s John Arne Ulland. Og det virker som at det er fullstendig uinteressant hvilke barn eller barnebarn Pensjonistpartiets Arne Sjursen har. Gjennom flere år har derimot familielivene til Petter Steen jr eller Arve Kambe vært en føljetong i mange varianter.

Den redaksjonelle dekningen av møtene i formannskap og bystyre har de siste 10-15 årene endret karakter. Ingen redaksjon leverer i dag saklige referater fra de debatter som finner sted. Skal folk flest forstå hva som skjer, må de være til stede selv. I all hverdagstravelhet er dette i dag dessverre en hobby kun for noen få, spesielt interesserte. Det kommunalpolitiske liv blir derfor tåkelagt for folk flest – det er vanskelig å følge med. Dermed forsvinner også de synlige konturene av hvilket arbeid som faktisk skjer i de enkelte partigruppene. Desto vanskeligere er det å ha en selvstendig oppfatning av om opposisjonen i bystyret virkelig markerer seg.

For oss er det viktig at folk er i stand til å gjennomskue de lokale medias redaksjonelle atferd og vinklinger over tid. I kjølvannet av den fremmedgjøring som pågår, er det ikke unaturlig at mange velgere stemmer på politikere som de føler de kjenner bedre enn andre. Når de blir involvert i familiene bak, leser jevnlige ”hjemme-hos-reportasjer” og portrettintervjuer, kommer de tettere på. At ingen får vite noe tilsvarende fra Gjertrud Kjellesviks eller Tore Nilsens privatliv eller om John Arne Ullands fritidsvaner, er i dag deres problem. Over tid skjer det en formidabel og systematisk skeivprioritering av hvem som skal være gjenstand for denne form for redaksjonell oppmerksomhet. Å benekte at denne personlige, redaksjonelle dekningen ikke har direkte innflytelse på volumet personlige stemmer ved et lokalvalg, er i beste fall å tro at det er mulig å gjemme hele seg bak en tabloid avisside. Det går rett og slett ikke an.

Av den grunn anbefaler vi at våre lesere forholder seg til alle medieaktører med en klype salt det kommende året. Her er sterke krefter i sving og hvem som snakker med hvem er umulig å få øye på.

Vår spaltist Ragnar Larsen har vært ganske hudløs i sine ytringer overfor de lokalpolitikerne som i forrige valgperiode var delaktig i vedtakene i Terra-saken. Han vil rydde hele banen, få inn nye folk som byens folkevalgte. Den er én vinkling av mange. For vår del tror vi at det er en kombinasjon av nye øyne og solid politisk erfaring som trengs for å løfte regionsenteret ut i ei ny tid.

En ting bør vi uansett kunne være enige om: Byens velgere må gi bystyret et dyktig og kreativt mannskap som kan rydde opp i økonomien og få satt Haugesund kommune på rett kjøl. Vi mener at det i den aktuelle situasjonen først og fremst krever handlingsdyktige lokalpolitikere som kan samarbeide og forene framfor å splitte og å herske. De er tross alt arbeidsgivere for snart 2500 ansatte som skal levere konkrete resultater hver dag året rundt og som i de nærmeste årene må gjennomføre svært tøffe prioriteringer om de skal få felleskassen vår i balanse. Det politiske handlingsrommet er knøttlite.