Oppstyret om kraftlinjer i Hardanger har minnet oss om behovet for at det heretter må legges langt større vekt på estetiske hensyn når det foretas naturinngrep.

Det må alltids foretas avveininger av ulike hensyn. Tidligere spilte økonomi som regel en større rolle enn miljø og estetikk. Mange henger ennå igjen i foreldede vurderinger av økonomiske hensyn. Samfunnsutviklingen er imidlertid kommet til et stadium hvor estetikk og naturlandskapets kvalitet må spille en større rolle.

I Hardanger-saken vi dessuten fått illustrert at samfunnet ikke har noen fagmyndighet som kan veie verdien av vakker natur opp mot økonomi og kostnader.

Også derfor bør avveininger av ulike samfunnshensyn foretas av folkevalgte organer. Folkevalgte står til regnskap for velgerne. Det gjør ikke byråkratene. Balansering av kryssende samfunnshensyn er dypest sett et politisk spørsmål.

Derfor er det på grensen til en konstitusjonell skandale at ikke naturinngrep som kraftlinjen i Hardanger ble behandlet av Stortinget. Når spørsmål om større kraftanlegg blir behandlet i Stortinget, bør naturskjemmende overføringslinjer også bli det. Det bør det politiske miljø – uansett utfall av kraftlinjesaken – ha lært av sommerens diskusjoner. Stortinget må ha det siste ordet.

For stor vektlegging av økonomiske hensyn i fortiden gjør at vi i nåtiden ser kraftlinjer som får oss til å gremmes. I Hallingdal, for eksempel, og i Aurland.

På den annen side er ikke enhver kraftlinjemast et monster. Det avhenger av omgivelsene. Når knapt noen lar seg forarge over høyspentmastene vestover Haugalandet til Karmsundet og Hydro, har det med landskapet å gjøre. Landskapet i Tysvær og Karmøy er ikke så monumentalt som i Hardanger og i fjordene på Sunnmøre. Det blir ikke verdiskaping i kraftforedlende industri uten linjer for kraftoverføring. Folk godtar naturinngrep når lokalsamfunnet har noe igjen for det.

Men det betyr ikke at haugalandsnaturen er usårbar. Vi så reaksjonene da det for et par år siden var på tale å bygge vindturbinpark i Karmøyheiene. Det var innretninger som virkelig fortjente ”monster”-stempel med en høyde á la Oslo Plaza. Her gjorde Karmøy kommunestyre jobben sin og foretok en avveining mellom estetikk og økonomi – og lot hensynet til naturens skjønnhet få første prioritet.

Men Karmøy-politikerne er ikke så nøye på det – når de ikke ser monstrene selv. Kommunestyret har for sin del gitt grønt lys for å bygge to gigantiske vindkraftturbiner på Storøy, helt nord på Karmøy. Frihetsgudinnen i innseilingen til New York er 93 meter høy. Monstermastene ved innseilingen til Haugesund blir i tilfelle bare fem meter lavere. Haugesund kommune er kommet med innsigelse, men til ingen nytte. Nå blir saken avgjort av Miljøverndepartementet.

Om miljøvernminister Erik Solheim kan meget sies, men ikke at han er en komplett idiot. Han lar ikke staten gi millioner av kroner for at Haugesund kommune skal sikre Vibrandsøy for allmennhetens friluftsopplevelser for deretter å si ja til skjemmende, støyende og fugledrepende turbinmonstre noen steinkast unna. Solheim kommer til å sette foten ned for påfunnet.

Statsråden vil nemlig benytte anledningen til å demonstrere at estetikk må gå foran penger.